En skjebne verre enn døden

I går kveld (rettere sagt natt) leste jeg en bok som rett og slett ga meg frysninger. En bok som det var umulig å legge fra seg. En bok som fikk meg til å savne alle Donald-pocketene på pikerommet. Det er ingenting bedre enn å lese Donald etter at man har lest en ufyselig eller skummel bok!

Boken jeg snakker om er Mo Hayders “Kuren“. Jeg leste “Fuglemannen” i sommer, og “Tokyo” en stund før der igjen.

Politimannen Jack Caffery er tilbake, og han sliter fortsatt med broren Ewans forsvinning og den ekle naboen sin. Kjærlighetslivet skranter, og han får en ny sak som minner han alt for mye om brorens skjebne. En familie på tre blir lenket fast inne i huset sitt, mishandlet og deretter forlatt. Gjerningsmannen tar med seg sønnen på åtte år, og en desperat leteaksjon blir satt igang. Bare beskrivelsen av hvordan de finner gutten er nok til å få hårene til å reise seg på ryggen, og det blir ikke bedre når vi får vite hva som egentlig skjedde med familien inne i huset. Jeg skal ikke røpe altfor mye, men la oss bare si at dette nesten er for drøyt til å sette ned på papiret.

“Kuren” er en bok som frastøter meg utallige ganger, men samtidig så drar den meg med inn i historien. Den er utrolig spennende og actionfylt, men absolutt ikke noe for sarte sjeler! Noe av det jeg liker best er at vi faktisk får VITE hva som skjedde med Ewan (Leseren får vite, ikke Jack Caffery vel og merke…). Og selv om hans skjebne er helt utrolig horribelt fryktelig, MYE verre enn døden, så er det utrolig tilfredsstillende å faktisk få oppklart slike forsvinningsnumre (Jeg er ennå sint på Tana French, som ikke oppklarer noe som helst i “Skogen”).Vanligvis så blir man holdt i det blå så lenge forfatteren ønsker å fortsette med serien, men her ble det oppklart allerede i bok to. Flotte greier!

Så altså, klokken to om natten satt jeg litt småskjelven i sengen og lengtet etter Donaldpocket, Bobseybarna eller annet beroligende lesestoff. Det er da det hjelper å ha en sovende mann ved siden av seg! Det ble ikke noe Donald på meg, istedet leste jeg om beleiringen av Sarajevo i Steven Galloways “Cellisten i Sarajevo“.

Mo Hayder – Fuglemannen

Nå er ferien over, og jeg er hjemme på plass bak datamaskinen. Jeg har lest mange bøker, men det er altfor få som er verdt å skrive noe om. “Havets katedral” kan gjerne forbigås i stillhet, det samme kan “Søstrene Boleyn” og den siste James Bond-boken “I djevelens tjeneste” var heller ikke noe å rope hurra for. Mo Hayders “Fuglemannen” var derimot slett ikke ille! Jeg har lest flere anmeldelser av denne boken og langt de fleste nevner hvor rå og grusom den er. Aftenpostens anmelder skriver at boken bare egner seg for de hardhudede leserne, og at hun selv fikk nok.

“Fuglemannen” handler om mordene på fem prostituerte/strippende kvinner. Likene er nærmest blitt obdusert, en levende fugl har blitt sydd inn i brysthulen. Politiet finner også spor etter seksuell aktivitet, men det er noe som ikke stemmer. Det viser seg at likene har blitt misbrukt etter at de ble lik, med andre ord nekrofili. Ganske tidlig i boken synes det som om saken har blitt løst, forfatteren har nok prøvd å lure leseren ved å legge inn en sannsynlig morder! Jeg tror de fleste lesere blir mistenksomme når forbrytelsen synes å være løst halvveis i boka…

Mo Hayder er en krimforfatter jeg absolutt vil lese mer av fremover. Dette er hennes debutroman, men den har ikke blitt utgitt på norsk før. Selv synes jeg at hennes forrige roman på norsk, “Tokyo”, var langt mer ‘grusom’ enn “Fuglemannen”, men ingen av dem tøyer tålegrensen min for det makabre. Hmm, kanskje jeg er sær…? Jeg kan ikke være helt moralsk avstumpet, for Chelsea Cains “Ondskapens hjerte” gjorde meg litt skeptisk. For ikke å snakke om Stephen Kings “Desperation, Nevada!!!”